3. Søndag i Advent

Det var tidlig om morgenen. De første gruppene av mennesker var allerede kommet til bredden der Johannes pleide å tale. Andreas husket godt den første morgenen han selv lette etter døperen langs breddene av Jordan. Ryktene om Johannes var godt kjent blant fiskerne ved Tiberiassjøen. Noen sa at det var profeten Jeremia eller kanskje Esekiel, som Gud hadde reist opp igjen for å gjeste sitt folk. Andre hvisket, at han var Messias.
Det han sa, ble gjentatt og diskutert i fiskerbåtene om natten. Det var en slik natt, mens han sto og dro garn, at Andreas hadde bestemt seg for å oppsøke døperen.
Andreas ville vite hvorfor det tok så lang tid før Gud sendte den forløseren han hadde lovet dem. Fiskerene sa at det var folkets synd som utsatte tiden for når Messias skulle komme. Om bare en tiendedel av folket hadde fulgt Guds lov, en dag, ville Messias komme, hadde de skriftlærde sagt.
Andreas satt hele dagen under den varme ørkensolen og hørte Johannes tale. Da han kom om morgenen hadde han tenkt at synd var noe pengevekslerne drev med, eller de som stjal eller brøt ekteskapet. Jo mer han hørte, jo tydeligere forsto han at det var hans egne svik og manglende lyst til å gjøre Guds vilje, det handlet om. "Min skyld er mitt ansvar, "tenkte ANdreas.
"Synden kommer innenfra", ropte Johannes. "Den er som en plante vi nok kan tråkke ned og late som at vi har nedkjempet, men snart spirer det nye skudd. Denne elven renner ut i Dødehavet," sa døperen og pekte ned på vanent som rakk ham til livet. "Alt denne elven drar med seg vil dø." "Slik, "sa døperen, "skal dåpen i Jordan være. Dødens krefter skal trekkes ut av oss og fortesette sin ferd mot dødens hav uten oss. Vi skal reise oss opp av vannet og kjempe livets kamp mot alt som ødelegger menneskers liv. Vi skal følge Guds vei og gjøre Guds gjerninger. Det er ikke soldater med sverd og kastespyd som er vår farligste fiende. Det er de harde hjerter som vender menneskers liv bort fra Guds vei. Jeg er en røst som roper i ødemarken,"sa Johannes. "Vend om og la dere døpe!"
Andreas gikk ut i vannet sammen med døperen. Han ble dukket under og kjente elven ta tak i kroppen og trekke ham ned mot dødens hav. Men Johanens holdt ham fast, og trakk ham opp igjen med sterke armer.