2. Søndag i Advent

Det gikk hardt for seg hos den unge tømmermannen.

"Nå har Josef det travelt," sa forbipasserende til hverandre når de hørte hvordan det ble hamret og slått i verkstedet. Men det var ikke travelhet som red Josef. Han var fortvilet og sint. Jeg lurer på hvilken "engel" som har vært hos henne, sa Josef rasende og kjørte hammeren dypt ned i treverket. Maria hadde vært hos ham tidligere på dagen.

"Jeg er med barn", hadde hun sagt, og sett ham rett inn i øynene. "Den Høyestes kraft har kommet over meg. Engelen Gabriel kom inn til meg om natten og sa at jeg skulle føde et barn som skulle kalles Den Høyestes Sønn. Jeg sa at jeg aldri har vært sammen med en mann. Det har jeg ikke, Josef. Det vet du. Men det er Den Hellige Ånd som har sørget for at dette barnet blir til. Engelen har forklart meg det."

Hun hadde stirret på ham hele tiden mens hun snakket. Josef hadde hørt på henne, samtidig hadde han nærmest vært fjetret over hvor freidig hun var.

Men han hadde vært høflig mot henne. Hun hadde fått snakket ferdig. Så hadde han bedt henne om å gå.

"Jeg må tenke, " hadde han sagt, påtatt kontrollert.

Da han ble alene kom fortvilelsen.

"Hvordan kunne hun, Herre? Hvordan kunne hun? Hun var en urørt kvinne, av ditt folk! Og jeg som trodde på kjærligheten og trofasthet. Jeg som trodde jeg kunne stole på henne. Jeg hadde ventet meg et godt liv. Herre. Et godt liv. Men jeg er sveket, Herre. Sveket."

Josef jkente hvordan alt raste inne i han.

"Hvordan skal jeg kunne elske nå? Ha tillit til henne?"

Josef var tom og rådvill.

"Vær mitt vitne på min uskyld, Herre," klaget han stille. "Tal min sak i retten."

Han drømte om hevn. Det var godt å kjenne tilfredstillelsen ved å se henne for seg ydmyket, foran dommerne i porten.

"Da ville nok ikke "engelen" være særlig fornøyd lenger, " tenkte Josef.

Noen dager senere begynte han forberedelsene til å skille seg fra henne i stillhet. Så fikk hun gå til den hun elsket mer enn ham.